Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert > Filmtips

Garth Davis:

Lion

Lion

Da Saroo er fem år gamal mistar han broren sin på gatene i Calcutta og går seg vill. Han overlever, men finn ikkje tilbake til familien sin, og blir til slutt adoptert av eit par frå Australia. Dei adopterer også ei son til, også han i frå India. Saroo veks opp som ein eksemplarisk adoptivson.

Som vaksen ønskjer han å finne si biologiske familie og reiser tilbake til India for å finne dei. Han husker ikkje så mykje, og veit ikkje kvar han skal leite. Men han har eit vagt minne om ein stad som han prøvar å finne, gjennom det som kjennast som ei uendeleg rekke søk på Google Earth.

Ei hjartevarm og rørande historie basert på den sjølvbiografiske boka A long way home av Saroo Brierly.

Del på facebook
Kunsten å leggje seg paddeflat

I denne dokumentaren har Are Pilskog i fire år fylgt engasjementet til to karar innan Austefjorden i Volda. Målet deira har vore å tryggje paddene si ferd til og frå Litlevatnet. Det er med livet som innsats  paddene kryssar den nye Kvivsvegen for å kome seg ned til vatnet for å leggje egg. Deretter må dei krysse den tilbake saman med fleire tusen nyklekte froskeungar. Løysinga blei paddetunnellar.

Vi fylgjer Oddvar og Gunnar og deira sin til dels frustrerande kamp for å få vegvesenet og eit heilt lokalsamfunn til å skjøne kor viktig dette er for paddene kring vatnet. Litlevatnet i Austefjorden er nemleg ynglestad for ein av dei største paddebestandane i Europa. Dei møter både motbør og medbør. Fleire synst det heile er latterleg. Mange i lokalsamfunnet likar ikkje tanken på at bygda skal bli kjent som paddebygda.

Samstundes fylgjer vi ei padde si farefulle ferd ned mot vatnet. Det er ein kamp på liv og død. Fyrst må han kapre seg ei hoe, i stor konkurranse med mange andre. Deretter må dei to kome seg velberga ned til Litlevatnet over den sterkt trafikkerte vegen. Vi får sjå fantastiske scener med paddekamp og paddeleik. Vi får ei kjensle av frykt når paddene må krysse vegen, vil dei klare det?

Vi møter og kunstnaren som fekk i oppdrag å lage ei gigantisk paddestatue. Kvar skal den til slutt få lov å stå?

Det er ein fasinerande dokumentar den prisvinnande regissøren Are Pilskog har laga. Vel verdt å sjå. Tillat for alle.

 

Del på facebook
Gustav Möller:

Den skyldige

Den skyldige

Høyspenning på liten flate

 

Politimannen Asger Holm er på jobb på alarmsentralen 112 i København, der han tar imot nødanrop fra publikum der ute. Han er tydeligvis ganske irritert over å måtte holde på med dette, og vi skjønner etter hvert at han er degradert fra sin vanlige etterforsker-jobb på grunn av en eller annen uheldig hendelse. Som han og en kollega skal stå til rette for dagen etter, så nå er han temmelig stresset og sur i utgangspunktet, der han sitter og må forholde seg til fulle folk som har ramlet på sykkel eller blitt robbet av prostituerte.

Men plutselig får han inn en helt spesiell samtale, det er en kvinne som åpenbart er livredd, vi skjønner etter hvert at hun har blitt kidnappet, og later som hun snakker med den lille datteren sin mens hun forsøker å formidle til Asger hvor hun er og hva som skjer. Herfra spinner så handlingen av gårde, gjennom hele filmen følger vi kun Asger, og de samtalene han har med denne kvinnen og med kolleger som han prøver å dirigere i riktig retning der ute, for å redde henne.

Det er godt gjort å skape så intens spenning med så enkle midler. Alt som skjer formidles gjennom Asger som sitter i dette lille rommet på alarmsentralen og snakker i telefonen. Men ansiktet hans, og samtalene og lydene vi får høre er nok til å skyve oss ut på stolkanten, spenningen holder hele veien inn. Fantastisk prestasjon av Jacob Cedergren som gir et nyansert portrett av den stadig mer frustrerte og desperate Asger. Filmen illustrerer dessuten svært godt hvor lett det er å være forutinntatt i møtet med ukjente mennesker og situasjoner, her kommer et par nesten svimlende overraskelser underveis, som gir et ekstra løft til denne velkonstruerte thrilleren.

Del på facebook
Vittorio de Sica:

I går, i dag og i morgen

I går, i dag, i morgen

Tre italienske bagateller

Medvirkende: Sophia Loren, Marcello Mastroianni m.fl. 

Tre meget italienske og til tider ganske morsomme bagateller men de er absolut ikke uden substans.

Det er er tre uafhængige novellefilm, hvor hovedrollerne spilles af Loren og Mastroinanni. De foregår i hver sin by og "location" spiller en meget vigtig rolle: Napoli, Milano og Roma har hver sin stil, gemyt og lokalkolorit, noget som de Sica får frem meget elegant. For italiensfarere er det også morsomt at være på rundtur i Milano og omegn i Technicolor.

Mastroianni har nok mest at jobbe med men Loren er bestemt også værd at se. Filmen fik Oscar for bedste ikke engelsksprogede film og Marcello Mastroianni fik en BAFTA for bedste udenlandske skuespiller. Da filmen var færdig var jeg ikke helt sikker på, om den havde fortjent sin Oscar men som alle gode komedier bliver den hængende lidt i baghovedet og vinder ved nærmere eftertanke.

Med andre ord er det udmærket underholdning til en mørk vintersøndag.

Filmens sidste scene blev i øvrigt genindspillet 30 år senere med de samme to skuespillere i filmen «Prêt-à-porter» fra 1993. Denne gang med en anden humoristisk slut.

Del på facebook
Armando Iannucci:

The Death of Stalin

Filmcover The Death of Stalin

The Death of Stalin

Dette er ei komedie om menn som har fått for mykje makt. Eller, meir presist, ei satire, og slik sett kanskje ingen latterbombe for mange.

Men nokon vil humre godt.  Ja, og «umoralsk» ofte, sett ut frå kor svart bakteppet er. Hovudpersonen er av dei aller svartaste i verdshistoria. Det er vel berre Mao, indirekte eller direkte, som har sendt fleire av sine eigne landsmenn «ut av tida», enn Stålmannen (Stalin).

Han blir ikkje i sentrum lenge, for filmen handlar mest om maktkampen som oppstår da han plutseleg dør. Ein av «kamphanane» er den berykta etterretningssjefen Berija, berykta for å forgripe seg på jenter. Og vi møter andre kjente personar som Khrusjtsjov – og, ikkje minst, to av Stalins eigne barn.

Det kan vere greitt å kjenne til nokre av desse, og gjerne også vite kor valdsamt paranoiaen herja i Sovjetunionen på Stalin si tid. Det liknar nok ganske mykje på det som skjer øvst på Koreahalvøya i dag.

Filmen er spekka av herlege absurde situasjonar, avslørande over kor «små» menn gjer seg – og er – og kor utrygge dei kjenner seg.

Dette er ein form for komedie som appellerer til dei som t.d. likte «Javel, herr stadsråd», «Veep» og liknande. Ja, Iannucci var også ansvarleg for dei første sesongane av «Veep». Men «The Death of Stalin» er ikkje fullt så heseblesande – og enno betre!

Anbefalt for alle som har sans for det absurde – og ei viss interesse for verdshistoria på 1900-talet.

Del på facebook
Erik Poppe:

Utøya 22. juli

Utøya filmcover

 

«72 minutter som endret oss for alltid», står det på omslaget. Og om «oss» i denne samanhengen er tenkt å vere «oss alle», kan vi ikkje leve oss inn i korleis ungdomane som opplevde dei 72 minutta på Utøya hadde det. Erik Poppe gjer eit forsøk på å skildre dette. Og han gjer det godt.

Denne, og liknande filmar frå «22. juli», gjer vondt å sjå. Nokre meiner ein ikkje skal gjera film av slikt, andre meiner det er for tidleg. Desse vil neppe sjå Erik Poppe sin film heller. Men til alle som ikkje har slike innvendingar: sjå «Utøya 22. juli» og bli klokare på korleis det var denne dagen. Merk uroa. Merk forvirringa. Merk fortvilinga. Merk panikken. På ei lita øy. Utan å skjønne kva som ramma dei. Og utan å vite kva som hendte elles i landet, utover at dei visste at ei bombe hadde gått av i regjeringskvartalet.

Det er berre oppdikta personar i filmen, og gjerningsmannen er knapt å sjå i løpet av dei 72 minutta kameraet følgjer hovudpersonen. Utan stopp. Gjennom minutt for minutt. Sekund for sekund.

Kameraet lever med og spring saman med ungdomane, så slik sett kan ein ha inntrykk av å vere med ein krigsfotograf i felten. Erik Poppe har sjølv vore det; ei erfaring han tok med seg da han laga «En tusen ganger god natt» (med Julliette Binoche i hovudrolla). Før den tid hadde han laga tre filmar med handling frå Oslo; «Schpaaa», «Hawaii Oslo» og «de usynlige». Alle fekk jamt over svært gode kritikkar. Det gjorde også dei to andre filmane han har gjort, begge i 2016: «Kongens Nei» og «Siste resept» (dokumentarfilm om Per Fugelli).

Del på facebook
Tuva Novotny:

Blindsone

Blindsone

Kjenner vi våre nærmeste så godt som vi tror?

Dette er spørsmålet denne filmen reiser. Tea er ei helt vanlig ung, jente fra en tilsynelatende trygg og god familie. I begynnelsen av filmen følger vi henne på vei hjem fra håndballtrening sammen med ei venninne, de snakker om skole og venner og alt framstår veldig vanlig og hverdagslig. Når hun kommer hjem holder mor på å legge lillebroren hennes, stemningen er rolig og trygg. Så skifter det helt uventet og brutalt, i det Tea forsøker å ta sitt eget liv. Resten av filmen følger vi mor og far (spilt av Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen) på vei til, og på, sykehuset der de venter på beskjed fra legene om hvordan det vil gå med Tea.

Hele filmen er innspilt i en tagning, slik at alt vi ser utspiller seg foran øynene våre og tar akkurat så lang tid som det ville tatt i virkeligheten. En fascinerende teknikk som også er brukt i en del andre filmer, for eksempel Erik Poppes film om Utøya. Det skaper selvsagt en umiddelbarhet og intensitet i det vi får følelsen av å være til stede der det skjer, vi går nærmest rett bak eller ved siden av skuespillerne hele veien. Det stiller store krav til alle de medvirkende, og i begynnelsen av filmen blir det litt langtekkelig, det er lite interessant som skjer. Men nettopp den litt kjedelige normaliteten som etableres her gjør kontrasten så sterk til resten av filmen. Teas foreldre er i sjokk over selvmordsforsøket, men sakte går det opp for dem (og oss) at de kanskje ikke har sett hvordan Tea egentlig har hatt det i oppveksten.

Filmen gjør sterkt inntrykk, det er spesielt imponerende å se måten Pia Tjelta formidler det grusomme sjokket og fortvilelsen rollefiguren hennes gjennomlever. Kameraet hviler på ansiktet hennes mange minutter i strekk gjennom hele filmen, og vi ser hvilke tanker som raser gjennom henne, og i hvilke øyeblikk hun erkjenner hva som har skjedd, hva hun har trodd, hvilke feilgrep de kanskje har gjort.

Del på facebook
Steven Spielberg:

The Post

The Post

Med Meryl Streep og Tom Hanks øverst på rollelista, og Steven Spielberg i regissørstolen, kan det vel ikke gå helt galt. Det gjør det da heller ikke, i denne flotte og interessante filmen med handling fra Washington D.C. på begynnelsen av 70-tallet. 

Her er det avisredaksjonen til Washington Post som er sentrum for begivenhetene, som dreier seg om avsløringen av de såkalte «Pentagon-papirene». Dette var en rapport som dokumenterte at amerikanske myndigheter i mange år hadde latt være å informere folket og kongressen om at Vietnamkrigen var en krig de ikke kunne vinne. Selv om de visste dette, fortsatte likevel den ene presidentadministrasjonen etter den andre med den brutale fremferden i Indo-Kina, som sendte mange tusen soldater og sivilie i døden.

Meryl Streep spiller Katherine Graham, som eier Washington Post etter at hennes mann begikk selvmord i 1963. Hun er relativt usikker i rollen sin innledningvis, preget av et liv henvist til å være overklassefrue, mens hennes mann altså hadde tatt over ledelsen av avisen etter hennes far… Nå sliter The Post med å komme seg ut av posisjonen som den provinsielle «lillebroren» til New York Times, samtidig som avisen skal børsnoteres og det gjelder å sitte stille i båten slik at investorene ikke trekker seg før avtalen er i boks. Når avisen får sjansen til å offentliggjøre Pentagon-papirene hviler det mye på Katherine Grahams skuldre, skal hun ta sjansen på å gå mot det hvite hus og domstolene og gjøre (det vi vet er) det moralsk riktige?

Det står mye på spill, både for henne personlig og for avisens framtid. Heldigvis har hun den tøffe sjefredaktøren Ben Bradlee (Hanks) i ryggen, og sammen med lojale medarbeidere klarer de brasene. Dette er en sann historie, men selv om vi aldri er i tvil om utfallet til slutt, klarer Spielberg å lage et spennende og veldig underholdende drama av dette her. Filmen blir også en slags kommentar til dagens situasjon i USA, med en president som gnåler om «fake news» og «ondskapsfulle» medier hver eneste gang han blir kritisert. Her er det pressefolkene som er heltene, med sin kompromissløse kamp for sannhet og ytringsfrihet, og vi får en påminnelse om medienes viktige rolle som den fjerde statsmakt. Meryl Streep gjør en fantastisk rolle som Katherine Graham, som må finne mot og styrke til å stå i den posisjonen hun har som aviseier, i et fullstendig mannsdominert maktsentrum som Washington D.C. var på denne tida.

Del på facebook
Valeska Grisebach:

Western

Western

Tunge anleggsmaskiner har rullet inn over den bulgarske landsbygda under den stekende sommersolen, og en gruppe tyske bygningsarbeidere forbereder seg på å legge grunnarbeidet til et vannkraftverk ved elven som renner gjennom det øde landskapet på grensen til Hellas. Som cowboyene i de gamle westernfilmene, er også disse mennene drevet ut i ødemarken av en indre uro eller jakt etter penger. Men med infrastrukturen har de også med seg macho-patriotismen og den selvhevdende følelsen av at sivilisasjonen og overmakten har ankommet det vesle stedet.  

 

Det tyske flagget blir heist triumferende over brakketakene, mens mennene sitter rundt leirbålet om kveldene i plaststolene sine og uttaler seg nedlatende ovenfor landet og de lokale innbyggerne i det ville østen. Når vår hovedperson og mannskapets nyeste tilskudd, Meinhard, en ensom cowboy med en stille autoritet som ingen helt vet hvor de har, rir inn i landsbyen som Marlboromannen på let etter sigaretter og etterhvert interesserer seg mer for de lokale enn sine egne, stilles spørsmålet om lojalitet. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. 

 

Regissør Valeska Grisebach griper her an de ensomme og melankolske heltene og den mannlige mytologien som blir portrettert i western-sjangeren. For en god western er jo ikke bare markløpere som blåser over ørkensanden eller å skyte over repet på hengløkka, men en fortelling om samfunnet. De er eksistensielle undersøkelser av kontemporære verdier. Og det har Grisebach absolutt skapt med sin egen Western. Landskapet kunne vært Arizona eller Mexico, helten Meinhard en kopi av Sam Elliott, den hvite hesten The Lone Rangers Silver og bygningsarbeidet som noe fra Once Upon a Time in the West. Alle de generiske komponentene er på plass. Men dette er også et estetisk og følelsesbetont studie i maskulinitet. Om hvordan uro og savn etter tilhørighet gjør at mennesker søker forankring i noe som gir mening og retning i livet, og hvordan en universell følelse i oss overskrider barrierer som språk og kultur. 

 

Med Western har Grisebach truffet gull og filmen spilles glitrende av amatørskuespillere uten erfaring fra film eller teater. Hovedrolleinnehaveren Meinhard, spesielt, har en flott karisma og tilstedeværelse gjennom hele filmen. En troverdighet som passer veldig godt til filmens naturlige tempo. Man blir bare tatt med, observerende, uten å ane hvordan det hele kommer til å ende.   

 

“Well, there are some things a man just can't run away from.” - John Wayne (Stagecoach, 1939)  

Del på facebook
Derek Cianfrance:

The light between oceans

The light between oceans

Lys mellom to hav er den norske tittelen på en roman som ikke glemmes så lett. Filmatiseringen med Michalel Fassbender og Alicia Vikander i hovedrollene er også en sterk opplevelse. Handlingen er lagt til Australia etter første verdenskrig. Tom takker ja til en post som fyrvokter på den avsidesliggende og ellers ubebodde øya Janus Rock. Isolasjonen er kjærkommen. Grusomhetene han så og opplevde i krigen har gjort noe med ham. 

Under et besøk på fastlandet møter han Isabel. Hun er full av liv og pågangsmot, og vekker også Toms evne til å føle til live igjen. De gifter seg, og Isabel blir med til Janus Rock. Lykken synes fullkommen. Men sorgen etter to spontanaborter tærer etterhvert mer og mer på Isabel. Når de en dag hører spedbarnsgråt fra en båt som driver i land og finner en omkommet mann og hans vesle datter ombord, blir Isabel overveldet av morskjærlighet. Tom slites mellom sin pliktfølelse, som forteller ham at funnet må rapporteres inn til fastlandet, og synet av hans kone og det lille barnet. Vil Isabel tåle å måtte gi henne fra seg? Og hva om noen der hjemme sørger i uvisshet over hva som har hendt sine kjære? 

Hvor langt kan man strekke seg for den man elsker? Hvor lett er det å sette strek over sine egne grunnverdier? 

Del på facebook

Opningstider Elnesvågen

Måndag  11.00  - 19.00
Tysdag 11.00 -   16.00 
Onsdag 11.00 - 16.00
Torsdag 11.00 - 19.00
Fredag 11.00 - 16.00
Laurdag 10.00 - 14.00

Opningstider Eide

Tysdag 11.00 - 16.00
Onsdag 14.00 - 18.00
Torsdag 13.00 - 16.00

Kontakt

Tlf.: 71 26 28 80
Epost: bibliotek@hustadvika.kommune.no

Vi blir inspirert av