Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Hjem

> Felles > Bli inspirert

Velkommen til tipsbloggen Bli inspirert

På denne bloggen vil over 50 bibliotektilsette i Møre og Romsdal dele bok- og filmtips med deg. Du vil finne nye tips kvar veke! 

Bloggen er i stor grad bygd på dugnad og delingskultur mellom folkebiblioteka i fylket. Dette gjer det mogleg også for små bibliotek å ha aktive nettsider. Sidan ein mellom dei tilsette finn ulike tungemål, vil du på desse sidene finne tekstar på både bokmål, nynorsk, svensk og dansk... 

Vi håper at du vil la deg inspirere! Du kan velje kategori i menyen til venstre.Nedanfor ser du dei nyaste boktipsa som har blitt lagt inn.

Suzanne Collins:

Gregor i Underlandet

Gregor i underlandet

Gregors liv var ganske normalt. Siden faren hans forsvant gikk dagene i å hjelpe moren og å passe lillesøsteren. Helt til en dag lillesøsteren Boots faller ned i et hull bak vaskemaskinen, og han må hoppe etter for å redde henne.

Hullet går dypt ned, og de kan ikke komme seg opp igjen samme vei som de kom. Så alt de kan gjøre er å gå videre inn i dypet. Der møter de på gigantiske kakerlakker, som bestemmer seg for å ta dem med til menneskene som bor under bakken. Gregor lærer at freden mellom menneskene der og de enorme edderkoppene, flaggermusene, kakerlakkene og de onde rottene er truet, og at krigen er nær. Men de har et håp. En profeti forteller om en kriger, og denne krigeren tror de er Gregor! Og lillesøsteren Boots på to år er visst prinsessen over kakerlakkene! Sammen med en gruppe skapninger drar de på en farefullt reise for å stoppe rottene og for å redde faren deres som er fanget der nede.

En god blanding av spenning, humor, en interessant historie og fantastiske karakterer gjør dette til en bok jeg anbefaler til de på 10 og opp som liker fantasy. Det er også første bok i Underland-krøniken som består av 5 bøker, så om denne faller i smak har du flere bøker å glede deg til.

Del på facebook
Øyvind Rimbereid:

Solaris korrigert

Bok-cover: Solarisk korrigert

Det går mot jul, og midt oppe i alt som skal vere klart innan julaftan får vi gjerne mindre tid til å lese. Men for oss som alltid treng å ha ei bok liggande på nattbordet, kan ei dikt- eller novellesamling vere løysinga. Eg har derfor lyst til å trekke fram Stavangerlyrikaren Øyvind Rimbereid og hans fabelaktige diktsamling Solaris korrigert som kom i 2004.

Det første diktet er eit omkring 40 sider langt episk framtidsdikt lagt til år 2480. Stemninga minner om George Orwells 1984: Høgteknologien har sigra, fantasi er straffbart og den autoritære staten har full kontroll over menneska gjennom eit strengt rangdelt klassesamfunn. Men det som ved første augekast er mest påfallande, er språket. Rimbereid skapar i titteldiktet eit slags framtidsnorsk, ei blanding av norrønt, stavangerdialekt, engelsk og nederlandsk, i tillegg til at han brukar forkortingar og samantrekningar som minner om sms-språk. Eit språk som kanskje har blitt til gjennom det multinasjonale samarbeidet i oljeindustrien?

Dei to siste delane av den tredelte diktsamlinga er skrive på rein stavangerdialekt. Del to består av eit dikt over 3 sider – Retrospeksjon – som tener som ei tidsreise frå år 2480 og tilbake til vår eiga tid. Dei 7 dikta i den tredje delen går føre seg i vår tid.

Eg-stemma i titteldiktet er ein slags arbeidsformann for robotar innan offshore i Organic 14.6, ein bydel i STAVGERSAND – ei samansmelting av Stavanger og Sandnes. Om robotane fortel han at: «DEIRS kollectiven/breyn er abstract/og exist onli millom dei, (...) DEI veit ne om/kverodder». Fordi samfunnet står i fare for å gå under, har Mrs. Chan, ei slags kvinnelig utgåve av Orwells ”Big Brother” bestemt at nesten heile 14.6 skal flyttas til ”seifa botten”- ein tom oljebrønn ute i Nordsjøen.  Solaris skal den heite, og her skal det projiserast bilete frå verda oppe i dagen. «FRA all siddys, fra kvar street, bygg, beach, fra mang og biggast skogs … DESSA picts kan endrast, skiftst, kan blandast all eftr wat wi i 14.6/vil og treng.»

Vår mann er tru mot systemet, og er derfor plukka ut som ein av dei første som skal stige ned til Solaris. Men han har ein defekt i hjernen som fører til «ein noko for staerck production af eigne pics» – altså han lagar for mange bilde i sitt eige hovud. Det fører til at han stiller seg kritiske og undrande spørsmål under  førebuingane til nedstigninga. Kva skil meg frå robotane? Kva vil skje om vi får kontakt med liv på andre planetar?

Det er ei utfordring å dekode teksten, og det krevjast ein viss konsentrasjon å lese den, men det er utruleg fasinerande. Det fremmedarta ved språket er med på å underbygge det sciencefictionaktige på ein glimrande måte, samtidig som at det gir ein fin driv og rytme i lesinga. For meg var språket det som først gjorde meg interessert i teksten, og eg måtte faktisk bruke mykje lenger tid på dei to siste delane - som ”berre” er skrive på stavangerdialekt - før eg fikk tak i heilskapen i diktsamlinga. Men det var det altså vel verd.

Del på facebook
Ingelin Røssland:

OMG

OMG

At dette er ei ungdomsbok, går nok tydeleg fram av tittelen. Eg frykta først at Røssland hadde gjort eit litt flaut forsøk på å vere kul her. Men jammen er boka både tøff og sår nok. 

Vi blir med hovudpersonen Maria på ein fest, der ting utartar seg, og ho blir kjørt heim i politibil. For mora var dette dropen som fekk begeret til å renne over, og ho ser ingen annan utveg enn å sende Maria til mormora ein periode. Utan mobiltelefon. Heime er Dominic, som ho er forelska i. Ho er både fascinert og litt skremt av råskapen hans. Alle vil ha han, og no er det Maria han vil ha! Då passar det veldig dårleg å bli sendt vekk. Kanskje ho kan prøve å få han til å berge henne? Men på øya hos mormor er Johannes. Rake motsetninga til Dominic. På ein merkeleg måte er det han som får Maria til å føle seg som seg sjølv igjen. Det er duka for kjærleiksdrama, med knyttnever og blod. Boka er lettlest (ho er utgitt i samarbeid med Leser søker bok), og forlaget anbefaler den for aldersgruppa frå 12 år og oppover. Eg anbefaler den varmt for ungdom frå 14 årsalderen av. Forsoning og identitet i ei kaotisk ungdomstid er viktige tema. 

Del på facebook
Agnes Ravatn:

Dei sju dørene

Dei sju dørene

Den som har lest Ravatns forrige roman, Fugletribunalet, har nok skyhøge forventningar idet ei ny bok av denne interessante forfattaren er utkomen. Fugletribunalet har heilt klart mykje av den psykologiske thrilleren i seg. I Dei sju dørene går Ravatn lange steg i retning av krimsjangeren. 

Men her er ingen mannleg politietterforskar med journalistkone, noko ein får inntrykk av er viktige ingrediensar i mange krimromanar. Vi møter Nina, som nærmar seg slutten av si yrkeskarriere som litteraturvitar ved Universitetet i Bergen. Ein uttale ho kjem med skaper overskrifter i avisene. «Politiarbeid er for viktig til å overlatast til politiet.» Ho meiner litteraturvitarar har betre evne til å analysere og sette seg inn i ulike menneskes tankar  og gjerningar. I samband med utbygging av Bergensbanen er det fatta vedtak om at Ninas barndomsheim, der ho har budd saman med ektemannen Mats i over 30 år, må rivast. Dei kunne flytta inn i huset Mats arva etter ei tante, men dottera Ingeborg treng også nytt hus til seg og familien, då dei har fått skjeggkre. Problemet er at Mats leiger ut huset til ei ung åleinemor. Etter at Ingeborg gjer det klart for åleinemora at ho ikkje lenger er ønska i huset, pakkar ho kjapt saman og flyttar midlertidig inn hos foreldra sine. Men så blir ho meldt sakna berre eit par dagar seinare.Nina får umiddelbart skuldkjensle, og engasjerer seg i saka. Det kan vere at ho i ettertid skulle ønske at ho aldri hadde opna dørene inn i det ukjende.

Del på facebook
Hege Østmo-Sæter Olsnes:

Rot og Bjørne tegner

Illustrasjon Rot og Bjørne tegner

Bestevennene Rot og Bjørne liker begge to å tegne. Men det er ikke alltid så lett å gjøre ting sammen.

De to vennene gir oss et innblikk i hverdagshistorier som vi alle kan kjenne oss igjen i. Boka har enkelt språk som også de yngste barna kan forstå.

Del på facebook
Ole Mathismoen og Jenny Jordal:

Grønne greier

Grønne greier

Dette er en lærerik, fargerik og omfangsrik bok om natur, klima og miljø. Tenk om lærebøker hadde blitt skrevet etter denne malen! Boken kan i alle fall med hell brukes som supplement til naturfagsboken. 

Mathismoen og Jordal står bak miljøtegneserien Grønne greier i Aftenposten junior, og de har nå laget en bok for barn i alderen 8-12 år basert på tegneserien.
Bokens form veksler mellom tegneserie, faktasider, myldretegninger og quiz. Sistnevnte oppsummerer hvert kapittel, og oppfordrer til å utfordre voksne! Og kunnskapen barna sitter igjen med etter å ha lest om for eksempel artsmangfoldet i urskog kan nok sette enhver voksen på prøve. Quizene fungerer også som en motiverende variant av lærebøkenes kontrollspørsmål. 
Dette blandingsformatet fungerer fint, da det pirrer både sanser, nysgjerrighet og interesse hos leseren. Her er tunge, lange faktatekster byttet ut med variasjon og humor, men uten at det går på bekostning av faglig innhold. Likevel: Forfatterne tar et tydelig miljøstandpunkt, så klimafornektere har nok et par innvendinger til noe av stoffet. 

Del på facebook
Göran Tunström:

Juleoratoriet

Bok-cover: Juleoratoriet

Det er så mange fine romanar å velje i, så enkelte blir liggande på vent. Ein som eg har hatt «på vent» i årevis er Juleoratoriet av Göran Tunström. Men dette er verkeleg ein roman det er vel verdt å ta fatt på!

Handlinga finn stad i Sunne i Värmland, i dei harde 1930-åra. Den driftige bondekona Solveig er sentrum i familien Nordensson. Høgt elska mor for Eva-Liisa og Sidner. Ei kone Aron kunne vere stolt av. Ei fri kvinne som ikkje kjenner seg bunde av bygda sine konvensjonar. Ho vaks opp i Kansas, og kom med nye skikkar frå Amerika - mellom anna kyssing midt på dagen! Naboane blir ikkje flaue, men lar seg inspirere: «Nå skal du få smake noe fra Amerika!» sa dei, og omfamna ektefellene og kjærastane sine midt på blanke føremiddagen. Og frå heimen deira strøymer det musikk frå både grammofon og piano.

I ti år har Solveig og kyrkjekoret i Sunne arbeida med å øve inn Johan Sebastian Bachs Juleoratorium. Takt for takt, del for del har dei arbeida seg gjennom verket. Det er to månader igjen til den store konserten der ho skal vere solist. Men det blir ingen konsert. For Solveig døyr allereie på side 18.

For mange går både musikken og livet no i stå. Ektemannen Aron, sonen Sidner og barnebarnet Victor som kjem til verda mange år seinare – alle blir dei prega av dette tapet. Korleis skal ein leve vidare etter eit slikt tap?

Romanen byr på eit rikt persongalleri, også  kjente namn som Selma Lagerlöf og Sven Hedin – svensk forfattar og oppdagingsreisande. Lesaren blir tatt med på reise heilt til New Zealand. Og sjølvsagt går Johan Sebastian Bachs «Juleoratoriet» som ein raud tråd gjennom heile romanen.

Göran Tunström fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne fantastiske romanen i 1984. Den er også filmatisert.

Del på facebook
Monica Bjermeland:

63 måtar å elske deg på

63 måtar å elske deg på

 

«-Pappa er ikkje far din.Orda dett ut av munnen til mamma som om dei er heilt vanlege ord, heilt vanleg språk, liksom. Ho kunne like gjerne sagt: Kan du sende meg kvitosten?»

Dette er orda som forandrar livet til ti år gamle Gabriella. Til då var ho ei heilt vanleg norsk jente, med heilt vanlege foreldre. Norske foreldre. Ho var norsk. Trudde ho. Kva no? Er ho framleis norsk? Er ho tyrkisk, slik som faren? At desse orda til mor er starten på ei jakt etter Gabriella sin eigen identitet, er nok innlysande. Vi kan også røpe at Gabriella ikkje berre møter opne armar i møtet med sin biologiske far. Jakta etter identitet inneber også å prøve å forstå ein kultur, eit land og eit styresett som er så ulikt det vi kjenner. For å forstå faren, må Gabriella også forstå kvar han kjem ifrå. Boka har mange lag, utan at det blir forvirrande. Identitet står nok som hovedtema. Men Gabriella si historie er også historia til dotter hennar, det er også hennar røter det er snakk om her. Alt heng saman med alt, seier ein gjerne. Vi får innblikk i eit Tyrkia som er langt frå badestrender, sol og brune, blide turistar. Korleis eit regimes undertrykking og uro påverkar folket som bur der, som flyktar i håp om eit betre liv, men som på ny møter undertrykking, blir også ein del av Gabriella si historie. Språket i romanen er også verdt å nemne. For det første er han skriven på klingande nynorsk. Måten det usagte, det ein berre tenkjer, og av ulike årsaker ikkje får seg til å seie, blir formidla på, er finurleg.  Frampeik og hint skapar interesse. Skildringa av personar, rørsler, stemning og miljø gjer det heile så levande for lesaren, at luktene og lydane formeleg fyller rommet. Det faktum at fleire anmeldarar har funne fram høgste tal på terningen, er ikkje merkeleg, og vi kan berre slutte oss til dei strålande kritikkane denne debutromanen har fått.

Del på facebook
Anne Cathrine Bomann:

Agathe

Agathe

Hovedpersonen i «Agathe» er en mannlig psykiater som snart fyller 72, og har tenkt å pensjonere seg. Dette foregår i en liten by i Frankrike for en god del år siden (1940- eller 50-tallet kanskje?). Det er en liten privat praksis som kun består av denne psykiateren og hans sekretær, som holder rede på alt av journaler og passer på at alt er på stell på kontoret. Han har hatt en lang karriere, han er sliten og lei av pasientene sine og alle problemene deres. Mange av dem virker som de kommer til ham bare av gammel vane, de snakker og de snakker, men det kommer lite ut av det.

Men så skjer to ting på en gang. Han får en ny pasient, mot sin vilje, han skal jo snart pensjonere seg, så hva er egentlig vitsen? Men denne pasienten, Agathe, insisterer på at hun trenger hans hjelp, og hun vil bare gå hos ham. Det blir for vanskelig å si nei til henne. Og hun viser seg å bli en pasient som skal gjøre et inntrykk på ham, på flere måter. Samtidig blir sekretæren hans sykemeldt. Og han vet ikke hvorfor, til tross for at hun har jobbet for ham i over 30 år, har de alltid hatt et utelukkende profesjonelt, distansert forhold, der de ikke snakker med hverandre om noe som helst personlig. Det har nesten ikke skjedd før at sekretæren har vært borte, og det tar ikke lang tid før ting begynner å rakne på den lille klinikken. Journalene hoper seg opp i stabler, ingen tørker støv eller vanner blomster. Psykiateren selv teller dagene til pensjonsdagen, men han gleder seg ikke, tvert imot rammes han av plutselige angstanfall, han blir mer og mer motløs og frustrert.

Vi skjønner fort at han er en veldig ensom mann, og at all angsten og uroen han kjenner på er utløst av tankene på den kommende pensjonisttilværelsen. Han har ingen plan for hva han skal bruke dagene til, ubevisst er han nok veldig redd for å bli enda mer ensom og fortapt den dagen han står der og pasientene ikke trenger ham lenger. Han vet ikke hvem han er uten yrket sitt, han har ikke giftet seg og fått sin egen familie, eller brukt tid på venner, i sosiale sammenhenger er han ganske ubehjelpelig. Han setter ikke ord på disse bekymringene, men det kommer tydelig fram for eksempel ved at han har mange negative tanker rundt behandlingen han gir pasientene sine, han tror ikke han klarer å hjelpe dem og har dårlig samvittighet for at han ikke klarer å engasjere seg nok i skjebnene deres. Men de korte beskrivelsene av noen av timene han har, viser at han tar feil, han er slett ingen dårlig psykiater. Han stiller de riktige spørsmålene og gir mye bedre hjelp enn han tror selv.

Dette var en nydelig liten roman! Kort, men presis og mettet med mening, og en hovedperson som jeg fikk stor ømhet for. 

Del på facebook
Peter Brown:

Den ville roboten

Den ville roboten

Etter en voldsom storm kastes en kasse i land på en øde øy. Inni kassen er roboten Rozzum 7134. Ved en tilfeldighet aktiveres roboten, hvis kallenavn er Roz.

Dyrene på øya har aldri sett noe lignende før. De blir redde og kaller Roz et monster. Roz er også usikker på dette nye stedet, men er utstyrt med teknologi som hjelper henne med å finne ut av ting og finne løsninger.

Det skal vise seg at Roz og dyrene kan ha nytte av hverandre. Roz lærer også at ved å være hyggelig og hjelpsom, får hun venner.  Hun gjør robotstemmen sin så vennlig som mulig, og snart ser de andre dyrene at hun ikke vil dem noe vondt.

Et veldig spesielt forhold oppstår når Roz kommer i skade for å ødelegge et gåsereir med mor, far og noen små gåseegg. Kun ett egg kommer levende fra uhellet,og den stakkars ungen i egget har blitt foreldreløs. Roz tar på seg foreldreansvaret for Blanknebb. Nå må hun også lære hva det vil si å være en god mor.

Boka lå i 40 uker på bestselgerlistene i USA og har blitt spådd å bli en klassiker. Den er super som høytlesningsbok, så bare finn din vennligste robotstemme og kos deg sammen med 5-, 10-, eller 13-åringen, for denne boka har ingen øvre eller nedre aldersgrense.

Del på facebook

Opningstider Elnesvågen

Måndag  11.00  - 16.00
Tysdag 11.00 -   19.00 
Onsdag 11.00 - 16.00
Torsdag 11.00 - 19.00
Fredag 11.00 - 16.00
Laurdag 10.00 - 14.00

 

       
       
       

Kontakt

Tlf.: 71 26 28 80
Epost: bibliotek@hustadvika.kommune.no

Vi blir inspirert av